Boliglån og finanskrisen

Denne filmen handler bl.a. om short sale av verdipapirer i USA før finanskrisen i 2008, verdipapirer som gjerne var lastet fulle med boliglån til husholdninger med høyst tvilsom betalingsevne. En av de ytterst få som regnet med at dette måtte sprekke til slutt, solgte obligasjoner som skulle «leveres» en gang i framtida. Han regnet med at da hadde obligasjonsprisen falt, sånn at han og firmaet han jobbet i kunne levere obligasjonene til en langt lavere pris enn den han hadde solgt for.
Uheldigvis tok det mye lengre tid før det sprakk enn denne fyren trodde. Med bonus i blikket og lave inngangsrenter som lokkemiddel, pushet ivrige meglere stadig flere boliglån på stadig mer tvilsomme låntakere. Informasjonen om at renta etter hvert ville stige til «subprime» nivå, altså høyere enn risikofrie renter, sto med svært liten skrift som ingen så. Omtrent alle fikk lån, uansett hvor lavtlønte eller jobbløse de var. Tida gikk, og boligprisene steg.

Disse «subprime» lånene ble på finurlig vis pakket sammen med «prime» lån til obligasjonspakker som ble kjøpt og solgt i markedet. Det spesielle, og kanskje kriminelle, med disse obligasjonene var at meglerhusene utstyrte dem med beste rating, såkalt triple A, eller AAA om man vil. De som kjøpte dem trodde dermed at de plasserte pengene sine i tilnærmet risikofrie papirer. Men var meglerhusene klar over at de solgte råtne papirer til intetanende kunder? Norske finansøkonomer som sjekket dette med sine kollegaer «over dammen» etter sprekken høsten 2008, fikk som svar at de faktisk ikke visste hva de holdt på med. De sa at de trodde de solgte en kurant vare. Filmen antyder noe annet: Meglerhusene utstyrte obligasjonene kritikkløst med AAA, for hvis en av dem nektet å gi en obligasjon beste rating, gikk kundene bare over gata til neste meglerhus. Siden det uansett ble AAA til slutt var det liten vits i å ikke gi etter med en gang, for hvis ikke gikk jo oppdraget bare over til konkurrenten, og resultatet var det samme.

Etter hvert ble mislighold av mange av lånene som obligasjonene bygget på så store at det var umulig å overse, og boblen sprakk høsten 2008. Short-handleren nevnt oven vant til slutt, nærmest sekunder før han gikk konk. Ifølge filmen ble ingen meglerhus holdt strafferettslig ansvarlig for feilinformeringen sin, og det fikk ingen konsekvenser for de impliserte ut over at de, i hvert fall midlertidig, mistet jobben. Staten reddet finansinstitusjonene ved å sprøyte inn flere hundre milliarder dollar i systemet, og sendte regningen til skattebetalerne. Men virkningen av heisaturen i det amerikanske boligmarkedet med påfølgende buklanding er fortsatt merkbar verden over, snart 8 år etter.

Historien viser hvor viktig det er å holde finansbedriftene i øra, og ikke minst hvor viktig utviklingen i boligmarkedet er for hele økonomien. Situasjonen i USA i årene før det sprakk har for øvrig klare paralleller til «jappetiden» i Norge i årene 1985-87. Finanssektoren ble sluppet fri etter at myndighetene hadde gitt opp å finregulere utlånsvirksomheten. Bankene gikk bananas i jakten på markedsandeler. Nye kunder fikk alt de ba om og mere til, og gamle kunder fikk brev fra banken sin om at de gjerne kunne låne enda mer. Heldigvis gikk de ikke så langt som sine amerikanske kollegaer 15 år senere, det var lite med lokkerenter og det ble gjennomført en slags kredittvurdering av kundene. Men sprekken kom likevel. Store tap på utlån til bl. a. boligbyggere truet med å velte noen større banker, og staten måtte trå til og overta eierskapet for å hindre kollaps i finansieringssystemet vårt. Heldigvis var tap på lån til husholdningene ganske små.

Det sies at historien gjentar seg. Forhåpentligvis gjelder det ikke denne gangen, verken med den norske eller den amerikanske finansnæringen. Myndighetene har lært, og det har forhåpentligvis næringen også. Uansett hva Michael Douglas sin rollefigur sa i Wall Street filmen, greed is not good.