En annen sak som virker opplagt, er at Storbritannia vil få det tøft i forhandlingene med EU. Noen lukrativ avtale, eller «single market á la carte» som EU-president Donald Tusk nylig kalte det, blir det neppe. Storbritannia må godta EUs fire friheter (fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital) for å få uavkortet tilgang til det indre markedet. En annen løsning vil trolig komme med en høy pris – EU kan rett og slett ikke gi ved dørene, da det vil gi vann på mølla til euroskeptiske krefter i andre medlemsland.
En annen mulig utfordring for britene, er om Skottland, som ikke ønsket å forlate EU, igjen vil presse på for løsrivelse fra UK? Nord-irene ønsket heller ikke å forlate EU, og kan tenkes å hive seg på. Per i dag har Skottland imidlertid trolig ikke råd til å bære sin andel av statsgjelda i UK, så inntil videre vil nok UK bestå.
I utgangspunktet er den økonomiske tilstanden i UK egentlig ganske god: arbeidsledigheten er lav og renta i positivt leie. Men statsgjelda vil trolig måtte økes fremover, og økte risikopremier grunnet Brexit ‘en kan gjøre finansieringen dyr. Et svakere pund vil over tid redusere underskuddene på handelsbalansen, men en vellykket overgang avhenger av at tradisjonelle næringer blomstrer mer enn finansnæringen i London visner. Eksport av finansielle tjenester har vært viktig for britisk økonomi, men «City of London» vil neppe beholde sin status som verdens finanshovedstad uten dagens kobling til verdens største økonomiske enhet, EU.
Sånn sett var det mannen i gata, og ikke eliten, som vant denne runden. Med fremmedfrykt og nasjonalisme som våpen vant følelsene over fornuften, satt på spissen, men det skal sies at EU ikke er helt uten skyld i Brexit ‘en.
For det første har EU ikke klart å finne noen løsning på de politiske spenningene som oppstår ved fri flyt av personer mellom land med enorme forskjeller i inntekts- og velferdsnivå. Arbeidstakere i rike land, spesielt de som ikke er beskyttet av språk e.l., mister jobbene sine til mer produktive arbeidere fra fattigere land, samtidig som fattige land tømmes for høyt utdannede folk. Integreringen går tregt grunnet språklige og kulturelle forskjeller, samtidig som flyktningkrisen ikke gjør saken noe enklere, og høyrepopulistiske partier er på fremmarsj.
Innføringen av en felles valuta uten en felles finanspolitikk, gjorde det umulig å effektivt motvirke asymmetriske sjokk i euroområdet, men de politiske gevinstene ble på tidspunktet vurdert som større enn de potensielle økonomiske tapene. Resultatet ble at landene som havnet i trøbbel etter finanskrisen ikke kunne devaluere seg ut av problemene, ei heller få hjelp i form av overføringer fra et felles EU-budsjett. I stedet ble de stemplet som late og uansvarlige, og straffet med «austerity», som er det siste en økonomi i nedgangskonjunktur trenger.
Minimerte sentralbankrenter og pengetrykking skulle løse problemene, men få gode prosjekter og lite investeringslyst, i kombinasjon med aldrende befolkninger og behov for konsolidering, sørget for dårlig effekt. Resultatet ble et stagnerende EU med høy ledighet og deflasjonstendenser, og svekket tiltro til EU som institusjon – et dårlig klima for å gjennomføre reformer der mer makt og midler overføres til Brussel, selv om det kanskje hadde vært riktig vei å gå.
Det store spørsmålet er om dette er begynnelsen på slutten for EU, eller om EU blir sterkere uten dissidentene på de britiske øyene. Det har blitt ymtet frempå om folkeavstemninger i Nederland og Frankrike, men det er usikkert om dette vil materialisere seg. Ettersom et desentralisert Europa kan oppmuntre EUs store nabo i øst til flere krumspring, vil nok ansvarlige politikere kjempe imot med nebb og klør.
Om det stopper med Brexit, vil det neppe gi store utslag i verdensøkonomien, annet enn forbigående uro i finans- og valutamarkedene. EU kan riktignok få noe svakere vekst i en periode, men her er det erosjon av tilliten til EU som institusjon som har størst skadepotensial, ikke lavere handel med Storbritannia. Selv om UK er verdens 6. største økonomi, står den ikke for mer enn 2,4 % av global BNP, og det er også ventet at en fornuftig avtale med EU vil tvinge seg fram.
Når det gjelder Norges forhold til EU, vil UK mest sannsynlig forhandle fram sin egen bilaterale avtale, fremfor å slå seg sammen med EFTA-landene og reforhandle EØS-avtalen. Storbritannia er en viktig handelspartner for Norge – først og fremst for eksport av olje og gass, men også en del tradisjonell eksport. Brexiten svekker pundet og kan føre til noe lavere eksportetterspørsel, men det blir sannsynligvis ikke snakk om noe mer enn et par tidels prosentpoeng av BNP. Økte risikopremier i Europa generelt, og rentekutt fra Bank of England, kan føre til at styringsrenta blir enda litt lavere enda litt lengre.
Nyhetsbrev