Forfatter Tove Nilsen skrev i sin tid om skyskraperengler, om hvordan det var å vokse opp i en drabantby-høyblokk i Oslo på 50-tallet. Denne høyblokka på Bøler var så vidt vites på 12 etasjer, og lang som en fotballbane eller kanskje to. Hundrevis av leiligheter fikk plass i en blokk. Boligbygging i Oslo økte og litt senere kom Tveitablokkene, Ammerudblokkene og Grorudublokkene, alle laget over samme lest, høye og lange. De ble supplert med massevis av mellomstore blokker, som var nesten like høye men litt mindre omfangsrike. Bomaskiner ble de kalt, og det var ikke ment som noe kompliment til utbyggerne. Men de gjorde jobben sin, de bidro til at «bolignøden» i Oslo praktisk talt ble utryddet. Køen av boligsøkere krympet og forsvant etter hvert. Omtrent alle familier og voksne enslige kunne få seg et (helt ok) sted å bo.
Dette bildet endret seg ut på 1990-tallet, og ikke minst etter at innvandringen til Norge tok av for 10-15 år siden. Befolkningsveksten økte sterkt, men det gjorde sannelig ikke boligbyggingen. Antall personer pr. husholdning begynte å øke, for første gang på 60 år. Bebyggelige arealer fantes, men dessverre ikke der hvor folk gjerne ville bo. De nye generasjonene som skulle ut på boligmarkedet hadde liten sans for drabantbyene. Deres levesett var ikke, og er ikke, tilpasset lange avstander. Der hvor 50- og 60-tallsnoenogtjueåringene tok banen til byen og møttes på diskoteket i helgene, skal de samme årgangene nå ha rikelig tilgang på kafeer og kafe latte barer – og de må helst ligge i nabolaget, der hvor alle de andre i gjengen bor, for de skal møtes hver dag. Og de skal kunne komme seg hjem igjen på egne ben.
«Skyhøye priser i Oslo kan reduseres ved å bygge skyskraperboliger»
Dette er sånn de gjerne vil ha det, og de ofrer skjorta og mer til for å få det. Etter hvert er det også flere og flere foreldre som ofrer skjorta for at avkommet skal bli fornøyd, for alle vil jo ha lykkelige barn. Hva blir resultatet av dette når det nesten ikke bygges nye sentrumsnære boliger i Oslo som er tilpasset enslige og unge par? Det vet alle, skyhøye priser. Det eneste som hjelper er mer boligbygging, av små boliger. Og da holder det ikke med noen lavblokker her og der. Det er faktisk nødvendig å bygge i høyden. Dessuten må terskelen for minsteareal senkes. Oslos politikere har bestemt at det ikke skal bygges boliger under 35 m2 i sentrumsnære bydeler. For ikke lenge siden var grensa 40 m2. Av alle tåpelige boligpolitiske tiltak som er gjennomført i norske kommuner opp gjennom åra, må da denne ta kaka? Den forhindrer effektivt at det bygges boliger som de fleste unge enslige har råd til.
Men det holder altså ikke bare å fjerne dette utysket av en politisk bestemmelse, det må også bygges høye hus. Førti etasjes blokker, for eksempel, krever omtrent hundre meter høye bygg. Omtrent som Oslo Plaza og det vi pleide å kalle Postgirobygget. Mange sånne bygg er ikke uproblematisk i en by med lav sol store deler av året. Alle vi som er veletablerte, og som helst ikke vil ha en skyggefull by, må ofre noe. Da blir spørsmålet om velferdstapet til sol- og utsiktsgenerasjonen blir større enn velferdsgevinsten til kaffe latte-generasjonen, som dermed i større grad får sjansen til å bo der hvor de helst vil.
Svaret er ikke opplagt. Kaffe latte-generasjonene vokser til og blir etter hvert til nye sol- og utsiktsgenerasjoner. På den annen side, hvis høyblokkene allerede er der, blir velferdstapet mindre enn for de generasjonene som får dem midt i fleisen når de bygges. Generasjoner som for øvrig snart skal under 6 fot …
Her er det behov for forskningsinnsats. Prosjekter som prøver å kartlegge dette vil mest sannsynlig konkludere med JA til høyhus!
Nyhetsbrev